Adjø, Yamba
Etter lang tids ”stilleligge” i Yamba var det endelig dags for videre seilas. 30. april kastet vi trossene fra Yamba Marina for siste gang - på en god stund i hvert fall.
Med venner vinkende på bryggen - som vi ikke visste når vi skulle få se igjen - var det vemodig å igjen skulle videre. Men slik er jo livet på lang seiltur, i hvert fall så lenge man har en plan om å seile ”hjem” igjen!

Yamba Marina
Avskjeden fra selve marinaen var ikke så mye å skryte av. Vi ble nærmest ”kastet avgårde” etter en krangel om penger, der marina-eieren ikke ville kreditere for mye fakturert ”om bord boer avgift”. Heldigvis visste vi denne gangen at en slik uenighet kunne intreffe. Det samme skjedde også for to år siden. Den gangen fikk vi noe av pengene tilbake etter at Eivind truet med å skrive en artikkel i det australske båtmagasinet ”The Coastal Passage”. Denne gangen ventet vi med å betale siste faktura til kort tid før avreise. Da satt vi på pengene om det skulle oppstå en uenighet. Med ”forhandlingskortene” på våre hender hadde marina-eieren intet valg annet enn å godta de pengene Kapteinen ville betale...

Bar trøbbel
Vel ute av marinaen visste vi at baren, det grunne partiet ytterst i elvemunningen, kunne være litt vel røft. Med været som hadde vært lenger syd de siste dagene, lå det an til at havet ville stå vel hardt på. Brytende bølger møtte oss i elvemunningen mellom bølgebryterne, og Styrmannen la ned veto mot å seile ut til havet. Vi fant oss en ankerplass like innenfor elvemunningen med god utsikt til baren – og ventet.
Fortsatt kom en og annen brytende bølge veltende innover elvemunningen, men etter tre døgns venting mente Kapteinen det fikk være nok. Styrmannen innvilget en ”inspeksjon” av elvemunningen. Da vi nærmet oss og Kapteinen ba om Styrmannens vurdering, sa hun med lukkede øyne; ”Jeg vil ikke se...”. Noen brytende bølger nærmet seg i løpet av den tiden det tok å passere baren, men vi kom oss tørre ut i havet.
Eirik, 2 år og2 mnd da vi seilte fra Yamba, gledet seg til å dra på ”adventus” – eventyr på havet. Eirik hadde allerede mer enn 11000nm utseilt på baken - og vi håpet han skulle bli en god læremester for Marius på 7 mnd.

Med andre øyne
Med mange venner langs kysten fikk ferden nordover denne gang en litt annen vinkling enn tidligere. Desuten visste vi jo litt mer om hva vi ønsket å se, etter allerede to seilsesonger innenfor The Great Barrier Reef.
I Manly møtte vi igjen familien Luxton, som nærmest tok imot oss da vi ankom Bundaberg i 2008. Den gang var de på vei hjem etter et halvt års seiling innenfor The Great Barrier Reef – med tre små barn om bord. Når vi nå møtte dem igjen i Moreton Bay utenfor Brisbane fantes det fire barn om bord. Thomas mønstret på s/y Idyllic noen måneder etter at Eirik mønstret på s/y Empire. Vi øynet håp for vår videre ferd – med ”bare” to småbarn om bord!
I Rosslyn Bay/Yeppoon møtte vi igjen norske Margrete og Reidar. Reidar (den gang 73) møtte vi første gang i New Caledonia da han var underveis singlehanded fra Middelhavet til Australia i en nyinnkjøpt seilbåt. Senere har vi besøkt Reidar – og Margrete - flere ganger – og de oss i Yamba til Marius dåp og Styrmannens og Kapteinens overraskelses-bryllup. Når vi møtte dem denne gangen ble det ekte norsk 17. Mai feiring. Mens Empire lå ”alene” i Rosslyn Bay marina med stor flagging, feiret vi nasjonaldagen med laks og poteter hjemme hos våre venner i Yeppoon.

The Great Barrier Reef
Videre nordover innenfor The Great Barrier Reef tok vi oss denne gangen litt bedre tid. Whitsundays er en øygruppe alle australske seilere snakker varmt for. Vi nyttet sjansen til å se mer av området. Mange skjermede ankerplasser og mye flott natur gjør øygruppen til seilernes paradis. Også leiebåter var det mange av... For en ”ødelagt” seiler på lang tur er det veldig fort gjort å se tilbake til mange av stedene i Stillehavet med virkelig klart vann og få turister. Misforstå oss rett – det var fint også på Whitsundays.
I Townsville møtte vi igjen Terje Dahl og familien. Han dro på lang seiltur med sin Maxi 68 (22 fot) ”Coco Loco” på begynnelsen av 80-tallet – og møtte sin prinsesse på sydhavsøyen Tuvalu. Han fant oss ved vårt første Townsville besøk – og siden har vi holdt kontakten. Denne gangen nøt vi også godt av Terje som kjentmann i byen, da autopiltens hydrauliske drivenhet trengte nye simringer.

Crocs
Nord for Townsville er krokodillefarvann. En direkte seilas til Lizard Island tok oss til den siste krokodillefrie bastion. Øya ligger såpass langt fra fastlandet at den regnes som krokodillefri. En og annen krokodille har nok vært sett ved øya opp gjennom årene, men med et ultra dyrt bungalow hotell på øya blir trolig slike skumle skapninger hurtig flyttet til annet farvann – om de først skulle dukke opp. Vi så ihvertfall ingen krokodiller – og nøt deilig badevann og fine turmuligheter på land så lenge vi kunne.

Alene som norsk
Ankret ved Lizard Island møtte vi også sesongens store ”langtur flåte”. En dag lå 20 båter på lang seiltur ankret ved øya – 3 svenske, 3 canadiske og 3 engelske båter dominerte blant båtene fra mange av verdens hjørner. Bare èn båt var representert fra Norge... De fleste båtene skulle i år mot Asia, men noen få skulle direkte mot Sør Afrika - som oss.

Barn i langtur båt
En av båtene, den engelske sloopen ”Trenelly” hadde ”barn om bord”. Det ble stor stas. Hittil hadde vi kun møtt èn båt med små barn om bord. Denne gangen var det Molly (2½) og Dylan (5) som var på tur med mor Fiona og far Jason. Da Eirik en morgen oppdaget barna på Trenelly`s dekk ropte han av full hals – ”Hello, hello!” Det ble leking både i Empire og i Trenelly – og på land.
Siden vi ikke har møtt båter med barn så ofte, må tiden nyttes når vi først møter noen. Desverre skal vi ofte så alt for fort videre – hver vår vei. Heldigvis hender det vi møtes igjen. Trenelly møtte vi senere igjen  Darwin, og gjensynsgleden var gjensidig.

Grisgrente strøk
Kysten nordover fra Lizard Island er øde. Noen få bosettinger finnes, men stort sett er det ødemark og krokodiller som råder. Vi ankret igjen ved Portland Roads. En av fiskerne som også lå ankret i bukten fortalte at førstereisgutten om bord hadde svømt til land en av de første dagene båten lå i Portland Roads. Det var før de lokale fortalte førstereisgutten at det fantes minst èn 4,5meter lang krokodille fastboende i bukten. Førstereisgutten var uansett heldig – han har flere muligheter til å svømme i land – om han tør...
Neste stopp ble Margaret Bay, som vi også besøkte underveis nordover i 2009. Det var da vi så krokodille i det fri for første gang. Denne gangen var vi modigere, og tok flere turer i land på stranden. I hvertfall Kapteinen – sammen med Noi og Allan fra den engelske båten Rogue. Et par lengre gåturer gjennom bush landskapet tok vi også sjansen på. Noen hadde sågar for lenge siden merket en sti til den andre siden av odden. Stien sluttet på en flott langgrunn sandstrand – som ingen brukte til bading...

Around the Top
Neste strekk gikk direkte rundt ”toppen”, som australierne kaller australias nordligste odde - Cape York. Vi seilte nesten regatta med båten Rogue ut fra Margaret Bay – men ingen av oss ønsket å ankomme sundet Albany Passage før etter at tidevannet hadde snudd. Motstrømmen kan i Albany Passage sette raskere enn 6 knop... Mèd strømmen derimot, gikk seilasen nordover gjennom sundet raskt unna - mot Cape York. Klokken 0700 lokal tid 28. juni 2011 rundet vi Cape York for tredje gang – på like mange år. Vi regnet denne gangen med – som vi også trodde første gang – at det ville bli lenge til vi skulle seile rundt den omtalte odden igjen...

Gove...
Etter ankerplassen ved Possession Island vest for Cape York satte vi kursen over Gulf of Carpentaria – australias svar på Biscaya. Frisk vind – selvsagt medvind på denne årstiden – ga en rask kryssning av bukten mot ” verdens navle” Gove, der vi planla å bli et par dager.
Som vanlig ble et par planlagte dager i Gove til èn uke. Vi møtte igjen våre venner i den australsk/svenske båten Kaylie. Frances, Ted og Bjørn seilte gjennom Patagonia noen år før Empire og landet i Gove i 2005 for at Bjørn som mer eller mindre har vokst opp om bord, skulle få gå på ordentlig skole – mens mor og far nyttet tiden til å arbeide inn penger til neste seiltur. Senere i år er Bjørn ferdig med high school – og mor og far planlegger avgang 2012. Også denne gang vil seilasen trolig ta dem mot Patagonia...

Liten verden
En dag på stranden i Gove knakket ”Harold” Eivind på skulderen og lurte på om det ikke var han (Eivind) som var fra Norge. Etter et bekreftende svar fortalte ”Harold” at han også var norsk, men at han seilte ut fra Norge som sjømann da han var 15 år gammel – i 1951. Han fortalte at hans foreldre på den ene siden kom fra Vesterålen, mens den andre siden av slekten kom fra Sørlandet, ”ja nærmere bestemt Gjeving”. I det Eivind skulle til å fortelle at Eivinds fars familie bodde i Dybvåg i mange år, fortsetter ”Harold” – ” eller Dybvåg, om det er mere kjent”. Joda, kunne Eivind bekrefte, og fortalte at hans farfar virket som prest ved Dybvåg kirke i mange år. ”Å, han Bogerud”, sier Harold, ”han konfimerte meg året innen jeg dro til sjøs – ja, og så kjente jeg sønnen hans, Per”. Per er altså Eivinds far... Av og til ER verden ganske liten.
”Harold” heter selvfølgelig Harald, men australierne kaller ham for ”Harold”. Det er enklere å uttale. Etter noen år som sjømann hoppet 19 år gamle Harald av skipet da det var i Australia. Etter 18 måneders ulovlig opphold i landet fikk han ordnet papirene og lovlig opphold i Australia. Harald har levd et slitsom og spennende liv. Han ar både jobbet som gull- og opalgraver . Han har vært cowboy både fra hesteryggen og på motorsykkel på en av de største stasjonene (de store ranchene eller gårdene kalles for ”station”) der han fanget ville hester. Stasjonen var forøvrig på størrelse med staten Texas – om det skulle gi en pekepinn om størrelsen. Harald har også jobbet som kjelefabrikant og metallarbeider og drevet eget firma. I 2008 seilte han tilbake inn til Gove etter en 5 år lang singlehanded seiltur – til Norge! Bare seilasen direkte fra Cape Town til Stavanger tok 3 måneder!!! Alene!!! Idag lever Harald et ”avslappet” liv i Gove der han inspirerer andre jevngamle med sine aktiviteter. ”Det er fortsatt en reise igjen i meg”, sier Harald(75). Planene er klare for neste seiltur, som går til Alaska!

Anti groe strand
I Gove nyttet vi også anledningen til å plassere Empire på stranden mens det var høyvann, lent opp til noen stålbjelker. Vi hadde noen liter bunnstoff stående om bord fra sist vi bunnstoffet båten (i Thailand), og tenkte at det ville gjøre bedre nytte utenpå båten, enn stående enda lenger i et stuerom om bord. Kanskje holder det oss fritt for groe helt til Sør Afrika?
Seilasen vestover i 2009 tok oss direkte fra Gove til Darwin. Denne gangen ankret vi i noen av de flotte buktene på kyststrekningen. Desverre ble det fortsatt dårlig med bading i saltvann, siden også nordkysten av kontinentet er ”befengt” med krokodiller. De eneste gode krokodiller er de som ligner på et belte eller en håndveske, sier noen...

Visum trøbbel?
Vi hadde håpet på et litt lengre opphold i Darwin, men fant ut at forlengelse av Heidis Australia-visum bød på problemer. Ikke bare var det umulig å forlenge visumet, saksbehandleren hos Immigration i Darwin var ikke spesielt positiv som kundebehandler heller. Heldigvis har vi bortsett fra denne damen hos Immigration kun positive opplevelser fra offisielle myndigheter i Australia. Både med tanke på tidligere immigrations henvendelser, sykehus og fødsel, barn, barneoppfølging og helsevesenet i sin helhet.

Mot det Indiske Hav
Da vi lettet anker i Fannie Bay i Darwin og satte kursen vestover, antok vi at det ville bli en stund til vi igjen ville få anledning til å kaste anker ved det australske kontinentet. Men det trodde vi jo også da vi forlot Australia i 2009. Vi håpet på god bør mot neste ankerplass – dit det ville ta omkring 14 dager å seile. Forhåpentligvis ville det være noen få dager igjen av Heidis visum ved ankomst, slik at vi i det minste ville få noen dager til å se selve atollen – australske Cocos (Keeling) Islands...